Viser arkivet for stikkord fosterhjem

Verdighet må bli en del av asyldebatten

Aftenposten gjengir tall som viser at det ikke har kommet så mange enslige mindreårige asylsøkere til Norge som det har gjort i år noen gang. Også tallet på antall voksne asylsøkere må man tilbake til 2009 for å se et tall som matcher i antall.

Aftenposten kan fortelle oss dette, og minner oss om at det skjer “selv om FrP sitter i regjeringen”.
Jeg skal ikke bruke noe tid på å kommentere det akkurat nå – jeg er mest opptatt av at alle som kommer til Norge og søker asyl bor under verdige forhold mens de lever på vent.

Jeg er opptatt av at det skal være verdige forhold på asylmottakene, og jeg håper kommune-Norge åpner øynene og armene og tar i mot søkere som har fått innvilget oppholdstillatelse.
Jeg håper de enslige mindreårige asylsøkerne får bo under verdige forhold, og jeg håper at kommune og stat kan jobbe sammen for flere fosterhjem til barna som innvilges opphold. Barn trenger et hjem, de trenger kjærlighet og få voksne å forholde seg til. Det er ikke sunt å bo for lenge på institusjon, spesielt ikke når deres liv er på vent så lenge institusjonen er deres hjem.

Jeg håper alle partiene på Stortinget sammen kan jobbe for verdige forhold mens asylsøkerne lever på vent. Jeg håper at enigheten om å ta i mot 8000 syriske flyktninger de neste årene, kombinert med tallene Aftenposten gjengir i dag, vil være med på å bidra til en debatt om et verdig liv, ikke bare om tall og penger. Vi trenger en verdighetsdebatt.

Mitt bidrag i debatten på Hedmark APs årsmøte

Kjære årsmøte, ordstyrere og kjære Jonas.

Mitt politiske hjertebarn er barnevernsbarna. Barna som opplever omsorgssvikt av de menneskene som skal være de tryggeste i deres liv. Barna som kommer til Norge uten voksne omsorgspersoner. Barna som har fått et dårligere utgangspunkt i form av fravær av trygge voksenpersoner, en barndom og oppvekst preget av traumatiske opplevelser, og et ønske om å være ønsket.

Enslige mindreårige asylsøkere under 12 år sitter på institusjon og venter først på oppholdstillatelse, deretter på en ny familie. En fosterfamilie. Ikke en familie som erstatter den biologiske familien, men en familie i Norge som representerer trygghet, omsorg, kjærlighet og en ny start i en trygg og stabil base.

For tre uker siden skrev VG Helg en 12siders artikkel om barna som bor på Kirkenær barneverns- og omsorgssenter. Overskriften var “Ville en norsk treåring bli plassert her?” Fokuset var at barna har det godt nok på Furubo, men de venter på en familie. De venter på en ny start i et nytt land. De venter på en fosterfamilie.

Mange fosterbarn sier at det viktigste fosterforeldrene kan gi dem er tid, rom og kjærlighet. Tidsriktig å utvikle seg, rom for følelser og smerteuttrykk, og bunnløs kjærlighet. Arbeiderpartiet har alltid kjempet de svakestes kamp. Nå må vi kjempe barnevernbarnas kamp.

Kjære Jonas, kan du være garantisten for at vi snakker barnevernet og fosterhjemstjenesten opp og ikke ned? Jeg er stolt av å være barnevernpedagog, jeg har verdens kanskje viktigste jobb i å gi barn og unge nye muligheter til utvikling og mestring. Vi må snakke disse barna og ungdommene opp, vi må hjelpe befolkningen å se hvor givende det er å få lov til å følge barn og unges utvikling når de får et godt og trygt utgangspunkt.

Vi kommer ikke lenger med et barn enn vi tør å gå selv, vi i Arbeiderpartiet må tørre å gå hele veien.